Sagbruket ved Sagfossen
Ved Sagfossen har det vært sagbruk siden 1610. Det lå under gården Nes, seinere Hakedals Værk.
Det siste sagbruket ble anlagt i 1905 og ble drevet fram mot 1949.
Sagbruket ble nedlagt fordi lastebiler overtok tømmertransporten. Alt tømmer ble etter hvert kjørt til Løvenskiolds sag på Brekke i Maridalen.
I dette innlegget får du et lite innblikk i sagbrukets historie.
(Postkort fra ca.1910)
Bilde fra omtrent samme vinkel tatt i november 2018.
Ved Sagfossen har det vært sagbruk siden 1610. Det lå under gården Nes, seinere Hakedals Værk.
Det siste sagbruket ble anlagt i 1905 og ble drevet fram mot 1949.
Sagbruket ble nedlagt fordi lastebiler overtok tømmertransporten. Alt tømmer ble
etter hvert kjørt til Løvenskiolds sag på Brekke i Maridalen.
Flyfoto over sagbruket fra 1946
Her får vi et inntrykk av sagbrukstomta. Til venstre i bildet er Sagdammen der det ligger tømmerstokker, riksveien
og arbeiderboligene på Sagbakken.
På den andre sida av riksveien ligger saga med tilhørende bygninger. Til høyre ligger materialer til tørk i plankestabler, de fleste med et tak over.
Midt i bildets nedre del ser vi jernbanebrua over elva, og videre dreieskiva og sporet opp mot veien og stasjonen.
På høyre side av riksveien ligger saga med tilhørende bygninger og store plankestabler til tørk, de fleste med et tak over.
Nedenfor sagbrukstomta ser vi jernbanebrua over elva, dreieskiva og jernbanesporet opp mot veien og stasjonen.
Inne på sagbrukstomta kan vi ennå se flere spor etter sagbruksdriften. Her er det store betongkonstruksjoner. Det er ei bru, to mindre brukar og en stor rund konstruksjon i bakken. Alle disse var deler av et jernbanespor som gikk mellom sagbruket og jernbanen ved Hakadal stasjon. Den store runde konstruksjonen var til ei dreieskive som sørget for at vognene ble dreid inn på sporet opp til stasjonen.
Jernbanebrua.
På begge sider er grusfyllingene borte, slik at det er mer enn en meter opp til brua fra bakkenivået.
Antakelig ble grusen tatt av storflommen i 1987.
Fram til dette sidesporet sto ferdig i 1920, ble materialene kjørt med hest til stasjonen.
Nede på sagbrukstomta ser vi også grunnmuren til kontoret og flere rester etter flere jernbanespor.
Dreieskiver og vinsj.
Det var bare ei vogn av gangen nede på sagtomta. Med muskelkraft og ved hjelp av jernstenger (stag), ble den tunge vogna med trelast snudd i riktig retning mens den sto på dreieskiva. Ved stasjonen var det en vinsj og enda ei dreieskive der vognene ble snudd for å bli kjørt fram til trelastlageret. Fra utgangspunktet ved elva ble vognene vinsjet 30 meter opp over en distanse på ca. 400 meter.
Fundament til dreieskiva for jernbanevognene.
Vognene ble dreid rundt med håndmakt. Spaker i vognene ble brukt til å skyve dem rundt.
Bildet er tatt på befaring i november 2018 med Knut Røsjø og Finn Olafsen.
På selve sagbrukstomta kan vi se rester av grunnmuren etter den store saga oppe ved den
røde og hvite kraftstasjonen. Det er en mur som er bygd av store steiner.
Rett nedenfor denne kraftstasjonen, på motsatt side av elva (sør), ser vi et kraftig fundament.
Det var til et transportbånd som ble brukt til å frakte sagflis fra saga til ei smie og ovn.
Båndet var innebygd i ei kasse og det var gangbane langs den. Ovnen hadde en 30 meter høy teglsteinspipe.
Pipa ble revet i 1967 og da var den det siste store som sto igjen etter sagbrukstida.
Det var også transportbånd til flishuset på nordsida av saga. Det meste av sagflisen ble brukt til strø i fjøset på Værket,
men flis gikk også til andre gårder rundt om i dalen. Når det var overskudd av flis, ble den brent.
Det er en del andre fundamenter, grunnmurer og formasjoner i terrenget som er minner fra sagbrukstida.
Sett fra betongbrua
Tar vi utgangspunkt i den kraftige betongkolossen som var jernbanebru over elva, kan vi se hvor sporet gikk i nordlig retning.
Snur vi oss rundt, ser vi hvordan sporet gikk i sørlig retning, til fundamentene av ei dreieskive og videre over to mindre bruer
og opp mot riksveien der sporet gikk i trebru over veien.
Grunnmur til kontorbygget.
Anslagsvis 50 kvm. I bakgrunnen skimter vi veien som går i en sving til riksveien.
Inne på sagtomta
Nede på sagtomta ser vi grunnmuren til det gamle kontoret.
Vi finner også rester av traseen til jernbanesporet med tre sidespor mot øst.
Ei skinne som stammer fra sporet ut til en av tørkeplassene.
Forhøyning i terrenget.
Det var underlaget for skinnegang til breie skinner til å trekke vogner med trelast til og fra tørkeplassene.
Dette er fundamenter til det ene bordhuset der materialer ble tørket.
Vogna ble vinsjet opp og ned.
Jernbanesporet førte via to dreieskiver opp til Hakadal stasjon.
Rester av den ene dreieskiva og jernbanebrua i betong ser vi mot sør.
Fra dreieskiva gikk jernbanelinja skrått oppover mot riksveien og over to mindre bruer.
Dagens klopper er bygd til den blåmerkede stien.
Sør for dreieskiva ser vi rester av to mindre bruer som jernbanesporet gikk over. Nå står bare brukarene igjen.
Her har det vært åpning i jernbanefyllinga for at overvann skulle slippe gjennom, og ikke undergrave sporet.
Fyllinga skråner opp mot Hadelandsveien der sporet gikk i trebru over veien.
I bakgrunnen ser vi tydelig konturene av fyllinga som jernbanesporet gikk på opp mot trebru over riksveien.
Skisse hentet fra boka ”Gjøvikbanen”.
Dette sidesporet fra stasjonen ble kalt sagsporet eller Løvenskiolds spor, etter eieren på Verket.
Det ble tatt i bruk i 1920. Før den tid ble trelasten fraktet med hest og vogn opp til stasjonen.
Bakken opp til stasjonen var for bratt til at vogner kunne trekkes av lokomotiv.
Over en distanse på 400 meter skulle vognene 30 meter høyere opp fra utgangspunktet ved elva.
Vognene ble trukket opp med vinsj som sto i et eget hus oppe ved toglinja, sør for stasjonen.
Også når vognene skulle ned til sagtomta, måtte vinsjen brukes, den holdt igjen vognene og slapp dem kontrollert ned.
Sagbruket ved Sagfossen lå nedenfor Hadelandsveien og den gamle Sagstue bru.
I Sagdammen nede til høyre i bildet ser vi tømmeret ligger klart til å bli sortert og ført inn i kjerraten inn til saga.
Mer om sagbruket
Tømmer til sagbruket kom fra skogene omkring. Mye ble fløtet på elva om våren/forsommeren.
I Sagdammen på vestsida av dagens Hadelandsvei var det en sortering før stokkene ble sendt i kjerrat (renne) ned i sagbruket.
Oskar Trangsrud som var filmester på saga, han som sørget for at sagbladene var skarpe, forteller til Aftenposten i 1971
at de sagde tømmer fra april til uti oktober, når kulda tok tak, og at de siden høvlet bord.
Sagbruksmesteren avgjorde hvilke dimensjoner trelast som skulle skjæres.
Det var ulike typer materialer, grove uhøvlede planker, firkant bjelker og bord, fin høvellast, panel og listverk.
Det ble også skjært kassebord for å få mest mulig ut av tømmerstokken. Bakhon ble brukt til gjerder (skigarder) og ved.
Hard sjauejobb med tunge materialer
Råsjauen ble det kalt når saga skar materialer og de måtte bæres til stabler der de skulle ligge til tørk.
Råsjauen var slitsomt arbeid. Ofte var plankene grove, og som helt ferske fra saga, var de også ekstra tunge.
Plankene kunne skjæres i opptil 7,5 meters lengde (15 halvmetere som var målet den gangen).
Tømmerhoggerne fra skauen var med på dette som gjerne foregikk mesteparten av sommeren,
mens hogsten foregikk om vinteren.
Noen av sagbruksarbeiderne deltok også i råsjauen selv om de var regnet som spesialarbeidere.
De som var med i råsjauen, hadde ei lærpute på skuldra for å skåne den.
Lærputa var festet med ei skrå reim rundt kroppen.
Foto: Engerdal, Jakob Jakobsen/ Trysil Engerdal Museum
Materialene ble fraktet fra saga til tørkeplass, og fra tørkeplass til Hakadal stasjon.
Det foregikk med hest og vogn helt til 1920 da det ble anlagt et jernbanespor
fra stasjonen via to dreieskiver og ned mot sagbrukstomta.
Fortsatt måtte nyskjærte materialer fraktes med hest og vogn til vogner som gikk på skinner.
Tre skinneganger gikk på tvers av jernbanesporet og førte ut til tørkeplass og tørkehus for materialene.
Materialene lå til tørk gjennom vinteren før de ble fraktet bort.
Materialene ble stablet med håndmakt. Stablene ble bygd med planker på tvers i
endene så de dannet trappetrinn etter hvert som det skulle stables i høyden.
Sagbruksarbeidere og arbeidere på Verket i Hakadal, udatert bilde, ukjent fotograf.
Sagbruksarbeidet var helårs virksomhet.
Det kan ha vært 14-15 mann som hadde jobben sin her.
Brede Bredesen, som også var ordfører en periode, drev på saga. Det gjorde også
faren hans, Harald Bredesen og flere av brødrene i perioder.
Ulykker
Det var ganske vanlig at sagbruksarbeidere manglet fingre. Sagbruket var regnet
som farlig arbeidplass og unger hadde ikke adgang. Vi er ikke kjent med om det var alvorlige ulykker.
Fulgte klokka på Verket
Arbeidsdagene var som på Verket. Klokka på Verket varslet når en skulle begynne og når det var pauser.
Arbeidsdagen var som oftest : Start kl 0630 om sommeren, kl 0700 om vinteren.
Halvtimes frokost kl 0930 – 1000.
Halvannen times middag fra kl 1300.
Arbeidstida slutt kl. 18 om sommeren, kl. 17 om vinteren.
Den siste fløtinga
Knut Røsjø var skolegutt, og jobba i skauen ved siden av. Han deltok i den siste fløtinga, en lang dag i juni 1948.
Det var sluttrensk fra Stryken, det vil si at tømmerstokker som hadde satt seg fast på vei nedover
elva, måtte løsnes for å fløtes videre. Det var fortsatt kaldt i elvevannet, men de måtte uti ganske tidlig
og gikk derfor våte gjennom hele dagen.
Da de kom til Elnes, var det pause.
Tømmer ble også sluppet på elva fra Brattvelta nord for Varpet. Der er det bratt og
skråningen har mindre avsatser som holdt igjen noen av stokkene.
Fra verksdammen til Sagdammen ble tømmeret ført i ei tømmerrenne.
Der stokkene kom ut av renna i Sagdammen, ble det kalt Sjonken – antakelig etter
svensk sjunke (synke) fordi det var noen stokker som sank og ble liggende der.
På tvers over Sagdammen var det ei ganglense med en smal passasje til tømmerrenna.
Den som skulle sortere tømmerstokkene, kunne gå på lensene.
Fordi det var et stykke arbeid å stille inn saga etter varierende dimensjoner, skulle
helst stokkene ha så like dimensjoner som mulig. Med like store stokker, kunne
sagarbeidet bli rasjonelt. Omstilling av saga tok tid, og ble helst gjort når det skulle
skjæres flere stokker av samme dimensjoner.
Kilde: Knut Røsjø, samtale november 2018, befaring 2018, og boka Høgt opp i Hakadalen, utgitt av Flisby´n forlag i 2003.