Sterke opplevelser under evakueringen fra Finnmark og en god mottakelse i Hakadal,
til og med et besøk av kong Haakon, utgjør ytterpunktene i historien om to sjøsamiske
familier som ble bosatt på Aas gård under krigen.
Kledt i samekofter og fargerike sjal, fortalte Marit Johansen og Elisabeth Misvær den
gripende historien for omkring 45 frammøtte på Hagen skole onsdag kveld.
Klasserommet på Hagen var fullsatt av interesserte.
Mødrene deres var unge kvinner da de to familiene med 14 medlemmer ble
tvangsflyttet til Aas gård.
Evakueringen ble gjennomført etter Wehrmachts strenge ordre, og uten medlidenhet.
At avreisedagen 4. november satte sine spor i familien, kunne vi som tilhørere godt forstå.
De måtte reise fra alt, opplevde at dyra deres ble skutt og lagt igjen, og at alle hus
sto i brann da evakueringsskipet la fra land.
Overfylt skip og avlusing
Evakueringsskipet var overfylt, det var 300 voksne og barn i alderen fra fire uker
til 70-åra ombord, dobbelt så mange passasjerer som skipet var beregnet til.
Det var folk overalt, og et støyende liv i ni dager før skipet la til i Mosjøen der
turen gikk videre med tog.
Underveis var det stopp i Tromsø, men uten at noen fikk gå i land. I Bodø var det
stopp, og avlusing i Frimurerlogen før skipet gikk videre.
Flere ganger gikk flyalarmen ombord. Da måtte alle opp på dekk for å vise flyverne
at dette var sivil transport.
Elisabeth Misvær var glad for å møte og snakke med alle som hadde
en tilknytning til familienes historie i på Aas.
Pålagt å losjere flyktninger
– Familiene kom til Hakadal 21. november 1944. Datoen er vi sikker på, for
gårdsbestyrer Saugen noterte det ned i almanakken, fortalte Johansen og Misvær.
Den ene familien ble losjert på plassen Mork, som var brukt av skogsarbeidere, og
den andre i sagbrakka ved saga langs Åsbekken.
Gikk tur med Fearnley og hundene
Alle ble godt tatt imot på Aas. Lille Serine som var tre år i 1944, gikk på besøk
på kjøkkenet på gården, i pensjonatet og hun slo følge med gamle Fearnley
når han var ute og luftet hundene.
Henrik Sørensen malte henne i et bilde fra Aas, og familien fikk en betaling for det.
På gården var det arbeid å få for de som var gamle nok, en var dreng på gården,
ei fikk jobb i gartneriet. Faren i den ene familien fikk jobb som sjåfør.
De yngre var ganske snart etter ankomst i gang på skolen, de likte seg godt på Hagen.
Etterkommerne har minnebøker med hyggelige hilsener fra mange kjente navn i Hakadal.
110 julegaver fra Hakadal
Den første jula i Hakadal ble spesiell for familiene. De ble overveldet av bygdefolkets
giverglede. Folk visste at de hadde kommet nesten tomhendte til bygda, og ville gjerne
hjelpe. Da det gikk mot jul, ble det som var samlet inn, gitt som julegaver. Den yngste dattera
fikk over 110 gaver!
Kongen på besøk
Kong Haakon var flere ganger etter krigen på besøk i Huitfeldt-villaen som lå rett ved Mork.
En gang stoppet han utenfor hos den sjøsamiske familien, gikk ut og hilste på alle, og
vekslet noen ord med de voksne.
En stor dag for dem alle!
Sagbrakka som samlingspunkt
Mannfolka i den ene familien reiste nordover igjen allerede sommeren 1946. Det gjorde for
øvrig store deler av den tvangsevakuerte befolkningen i Finnmark.
De ville i gang med gjenoppbyggingen.
Den andre delen av familien valgte å bli igjen i Hakadal til 1952 og flyttet så til Oslo.
Sagbrakka på Aas var lenge et samlingspunkt for familien. De fikk et eierforhold og kom
flere ganger tilbake blant annet for å gå på bærtur.
– Marits kofte er sydd med utgangspunkt i bestemors over 100 år gamle
kofte, demonstrerer Elisabeth Misvær, og legger til:
– Mens min bare er en enkel sommerkofte!
Sorg over mistet språk
Alle samer ble utsatt for en sterk fornorskningsprosess fra det norske storsamfunnet
i etterkrigstida.
– I løpet av én generasjon, mistet vi det samiske språket. Mødrene våre var tospråklige,
men det ble ikke ført videre. Vi bærer stor sorg over å ha mistet det samiske språket, som er
en viktig del av kulturen vår. Men vi beholdt kofta, understreket Misvær og Johansen.
Den tradisjonelle klesdrakten er også en viktig kulturbærer som Johansen og Misvær stolt viste fram.
Sette varige minner
Sammen med Ragna Misvær Grønstad, er de to kvinnene i gang med et prosjekt kalt
Arahavde, «den plassen en skatt er gjemt». I dette tilfellet Hakadal. De har etablert et nettsted
og har utarbeidet seks informasjonsskilt som er satt opp fire steder i Storbukt og Hammerfest.
På skiltene forteller de om sjøsamene som ble tvangsevakuert. Nå arbeider de med å samle
historien om familienes liv i Hakadal og Oslo. Det blir i første omgang skrevet et hefte og det
kan gjerne munne ut i informasjonsskilt et eller annet sted i Hakadal, antydet Elisabeth Misvær.
