– Det hendte jeg misunte andre barn som ikke bodde på gård. De kunne ta ferie når skolen var slutt,
mens vi måtte jobbe sommeren igjennom, fortalte Erik Aaraas i Historielagets møte om gårdsdrift på 1950-tallet.
Det kunne likevel bli sånn at det var tid til å bade i elva, som mange andre som kom syklende og gående dit
på varme sommerdager. Og et var bærturer i skogen, fortalte Aaraas som nå er 89 år gammel.
Han var odelsgutt og overtok ansvaret for Aaraas gård i 1964.
– Som barn på gården, opplevde jeg også min første lønnskamp, kunne han fortelle.
– I potethøsten var alle med på å plukke poteter på jordet vårt. Naboens barn kom også og hjalp til,
og vi måtte bli med til dem etterpå. Siden de hjalp til hos oss og vi hos dem, trengte vel ikke barna betaling
som de pleide å få, mente fedrene. Men da slo storesøster i bordet. Fikk vi ikke betalt, var det slavearbeid!
Så sånn fikk vi lønn, den gangen også, smilte han.
Hesten trakk plog og annen redskap før traktorene tok over.
(Illustrasjonsfoto: Ole Heggenhaugen/Anno Domkirkeodden).
Kuene og kalvene hoppet og sprang
Aaraas tok for seg de forskjellige årstidene i fortellingen sin. Fra de første arbeidet på våren som
besto i å reparere gjerder før kuene og kalvene kunne slippes på beite. Etter en lang vinter på båsen,
hoppet og spratt dyra av glede da de endelig kom ut om våren.
Åkrene var pløyd om høsten, det var sånn det var. Gjødsla ble kjørt ut på snøføre og lagt
i hauger der den kunne gjøre best nytte for seg. I starten av våronna ble den spredd.
Og det var ikke bare-bare å spre den. Det skjedde med håndmakt.
Gjødselen var skuffet opp på vogna som hesten trakk, og den ble spadd av ute på jordene.
Eller den ble lesset opp i trillebåra, som var bygd i tre og hadde jernhjul. Ikke lett, den heller.
Jorde som et fløyelsteppe
Plogen ble trukket av de to hestene på gården. Det skulle pløyes i en bestemt dybde, avhengig av hva
som skulle dyrkes, og senere skulle furene slåddes. Jordene skulle se ut som fløyelsteppe!
Før det ble sådd om våren, var det mange som ba.
Såkornet var Gudsgaven.
Omtrent 50 tilhørere var med på møtet og mange hadde noe å spørre om og kommentere.
(Foto fra møtet: Oddbjørn Farkvam)
Godt å høre Hellerud-klokka!
Høy til fôr ble tørket på hesjer. Lange rekker med staur som hadde fire høyder med ståltråd til å henge høyet på.
Det var en varm og tung jobb, mintes Aaraas.
– Kl 13 hørte vi klokka klang på Hellerud gods, da var det endelig middag, alltid en lettelse!
Korn ble skjært og satt i nek som ble tresket på låven når det var tørt. Treskingen var en arbeidskrevende jobb
som mange måtte bidra til. Alle skulle ha mat på gården, så det kunne være 14 personer til bords under treskingen.
Alt går i grisen
På gården dyrket de det de trengte og solgte det de ikke trengte. Potetene ble kjørt rundt og solgt – og sekker måtte
bæres inn i kjelleren til dem som kjøpte.
Renovasjon med sortering av avfall, fantes ikke. Matavfallet gikk i grisen som ble foret opp til slakt.
Avispapir ble brukt på doen. Annet brennbart ble brent.
Høsting av korn med traktor og selvbinder på 1950-tallet.
(Illustrasjonsfoto: Anno Domkirkeodden)
Mer enn doblet arealet
I 1950-åra skjedde mekaniseringen av jordbruket. Antallet traktorer på gårdene i bygda ble doblet
fra 50 til 100 i løpet av tiåret.
Med nye og større maskiner måtte jorden bli lettere å drive. De mange ravinene på gården måtte planeres.
Store bulldozere slettet ut terrenget, og gården ble utvidet fra 70 til 200 mål.
Erik Aaraas og kona overlot driften av gården til sønnen og svigerdattera i 2004.
Møtet om gårdsdrift i bygda på 1950-tallet var en del av Historielagets markering av 70 års jubileet.
Det ble holdt i Lillesalen Flammen, onsdag 10. mai 2023.
