Fra fredag 29. til søndag 31. mai var ei lita gruppe fra historielaget på tur til
Rjukan og Kongsberg. Vi fikk være med i de dypeste sølvgruver på Kongsberg
til høye fjell ved Rjukan.
Med andre ord og kort sagt: Opplevelsesrik tur i godt vær og med godt humør.
Vi bodde på Rjukan Fjellstue som drives av ekteparet Henny og Bjørn Bech.
De sørget for de herligste måltider og spennende foredrag om tungtvannssabotørene.
Bjørn guidet oss også i sabotørstien fra Fjellstua ned mot Vemork kraftstasjon.
Underveis hadde han mer å berette om sabotørenes strabasiøse og livsfarlige operasjon.
Henny og Bjørn Bech bor i Nittedal, men har eid og drevet fjellstua de siste seks åra.
Under en rast på Sabotørstien forteller Bjørn Bech om en del av Sabotørruta.
Flere kilometer inn i fjellet
På turen til Rjukan fikk vi omvisning dypt inne i sølvgruvene på Kongsberg. Vi ble fraktet
flere kilometer inn i fjellet med minitog. Vel inne fikk vi høre om det tunge og krevende
arbeidet med å finne sølvårene. I 335 år ble det hakket og boret, i mange år manuelt,
etter hvert med maskiner. Resultatet er et fjell som er gjennomhullet som en sveitserost.
I besøk i Bergverksmuseet på Kongsberg på hjemturen fikk vi blant mye annet se noen av
de store sølvklumpene som er funnet her. Noen av dem som små skulpturer.
Før dette første lokomotivet kom i bruk måtte gruvearbeiderne klatre
og gå innover gruvegangene.
Verdens største flere ganger
Rjukan er en «company town», en sjeldenhet her i landet. Bygd opp av og omkring Hydros
virksomhet fra tidlig på 1900-tallet til mye av virksomheten ble lagt ned tidlig på 1990-tallet.
Vannkraften ga grunnlaget for kunstgjødselproduksjon og langs elva Måna ned til Tinnsjøen
ble det bygd fem kraftverk, det ene større enn det andre. Både Vemork og Saaheim var verdens
største da de sto ferdig.
Vemork kraftstasjon med de lange rørgatene. I nyere tid er et mer effektivt
kraftanlegg bygd inne i fjellet.
Som en del av hydrogenproduksjonen ved Vemork foregikk verdens første og eneste
industrielle produksjon av tungtvann. Under andre verdenskrig var det flere forsøk på å bombe
og sprenge den delen av fabrikken så ikke den tyske okkupasjonsmakta skulle få tungtvann
til produksjon av atomvåpen.
Den mest kjente operasjonen, Gunnerside, med ei lita gruppe av spesialtrente og lokalkjente
nordmenn, klarte å sprenge tungvannscellene og stoppe produksjonen uten at et eneste
skudd ble løsnet. Det var den siste delen av Sabotørruta som Bjørn Bech guidet oss i.
Oppover lia bodde funksjonærene.
Hydro alt sammen
Rjukan by ble bygd på noen få år samtidig med industriutbyggingen. Vestfjorddalen gikk fra å
være ei landbruksbygd til by med opp til 10 000 innbyggere. Alt ble bygd av Hydro som også
sørget for å plassere arbeidsfolk, funksjonærer og fabrikkledelse etter rang fra nederst i dalen
der sola er borte mange måneder i året trinnvis oppover i dalsida til bedre solforhold, fortalte
en entusiastisk omviser, Bjørn Steinar Iversen.
Nede i byen lå arbeiderboligene på rekke og rad. De fleste var godt vedlikeholdt.
Han viste oss rundt i byen med hovedvekt på brannhydrantene som var en viktig del av brannvernet
i en by med en hydrogenfabrikk som nærmeste nabo. Vi gikk mellom godt restaurerte arbeiderboliger
og så opp til funksjonær- og sjefsboligene langs boligveiene som betegnende nok heter Villaveien
og Solveien.
Rjukan Salpeterfabrikk som Hydro het i begynnelsen, sørget for at
brannmannskapene hadde lett tilgang til slokkeutstyr og god tilgang
på slokkevann i brannhydranter rundt om i byen.
Kirka er penest inni
På hjemveien stoppet vi innom Kongsberg kirke, den monumentale kirka som skulle være
som mennesker, penere inni enn utenpå. Den kunne romme opp til 2 400 personer.
Omvisningen startet med en kort konsert med det unike Gorgelorgelet før vi også der fikk høre
om hvordan plassering i kirka gjorde forskjell på folk: Arbeidsfolk satt trangt oppunder taket,
borgerne nede på betalte plasser, gruveselskapets sjef med familie i annen etasje losje,
og de kongelige hadde reservert losje i tredje etasje.
Alteret og prekestolen med det enorme Gorgelorgelet
i Kongsberg kirke.
«Pokkalen» sikra!
Bergverksmuseet på Kongsberg var siste besøk på hjemturen. Her var det flere museer
innenfor dørene: bergverk, sølv- og mineral, myntverk, industri og skimuseet. Det siste
var naturligvis preget av skihoppere og skiløpere fra Kongsberg som var legendarisk gode
på 1900-tallet opp mot vår tid. Her var skap på skap med pokaler som utøverne hadde hentet
hjem, en samling av ski og skiutstyr, bilder og filmer om de beste og deres prestasjoner.
Flere bilder
I flokk og følge på ganske flatt terreng før stien stuper
flere bratte km nedover dalsida.
Siste del av stien var bygd opp som sherpatrapper med en god utsiktsplass.
Den herskapelige administrasjonsbygningen – admini – er nå hotell.
Losjer i tre etasjer i kirka – den øverste var
reservert kongebesøk.
