Babis-huset som er besluttet revet våren 2026, har hatt mange funksjoner gjennom historien.
Fram til høsten 1970 var det Posthuset ved Nittedal stasjon, et travelt og livlig sted i folks hverdag.
I denne tida var det håndskrevne brevet en viktig måte å fortelle på. Å formidle nytt, og å
dele tanker. Et bygdevindu mot verden, skriver Lone Elisbeth Hansen i denne artikkelen.
Til posthuset gikk folk også med følgebrev for å hente pakker, med postanvisning for å hente
penger, og mange barn og unge kom med postsparebankboka si for å sette inn noen blanke
kroner, som ble lagt på skranken.
Nittedal Poståpneri på slutten av 1960-tallet. Mopeden inntil veggen er
kanskje landpostbudets?
Hektisk førjul
Førjula kunne være særs hektisk i 1950-åra. Folk sparka snøen av skoa, og sto tett foran
skranken og venta på tur. Så travelt kunne det være at guttungen Finn fikk en gjev jobb, nemlig
å hjelpe poståpneren, Erik Tørmoen, i julestria. I boka «Bygdepreik» har Finn fortalt at han gjorde
seg ekstra flid med stemplingen når Alf Prøysen kom og leverte juleposten sin. Han ville så gjerne
at det skulle bli fint !
Jeg har et førjulsminne; jeg blir sendt på posthuset, med et følgebrev, som jeg gir til Tørmoen
når det blir min tur. Og jeg følger spent med mens han leiter i hyllene, og kommer tilbake med
ei stor pakke i brunt papir, og med solid hyssing rundt. Julegavene fra familien vestpå!
I mange år fra 1954 var Erik Tørmoen «poståpner»,
det vil si at han var sjef for poståpneriet som det het.
Flittig brevskriver
Hva var det folk fortalte hverandre i brevene?
Splitter nye vinduer! Ny bil, vel, ikke helt ny, men veldig pent brukt. Folk ville være moderne og
følge med I tida, også for mer enn 50 år siden! Det går fram av brevene fra min mor, Emma,
i årene 1969 og 1970.
Hun var en flittig brevskriver som så mange andre. Hun skrev ved kjøkkenbordet hjemme med
en karakteristisk håndskrift om sitt kvinneliv, og om bygda. Så måtte hun gå, først i den bratte
Bråtaveien, og så den langdryge Stasjonsveien oppover til posthuset der Tørmoen veide brevene,
fant fram frimerker og stempla «Nittedal», med rett dato. Og dermed var mors tanker på vei
til venner og familie.
Landpostbud Roar Ramstad sorterer post
nye lokaler i 1970. (Bildet hentet fra Varingen)
Noen av brevene sendte hun til datteren sin, som hadde reist helt til Sverige for å gå på folkehøyskole,
og seinere nordover for å jobbe. Hun sendte også pakker, det kunne være esker fylte med sjokolade,
og med epler! Hun høsta fra det store treet, og gleda seg over å ha atskillige kilo oppbevart i kjelleren.
Når jeg leser mors brev om igjen i dag, mener jeg å huske at hvert eneste eple hadde verdi,
og ble tatt vare på.
Det er vakkert i Nittedal om høsten, minte hun om: «Solen stråler, og farvene i naturen
stråler enda mer».
Far jobbet som alltid ute i den store hagen, og bandt opp alle bringebærbuskene, fortalte
hun i et brev datert 12. oktober høsten 1969. Hun selv har plantet masse tulipanløk i hagen,
og inne drev hun fram krokus til julepynt, skrev hun i et nytt brev, ei uke etter.
Mor hadde sitt å holde på med: «Ellers er symaskinen helt i orden nå, jeg har renset og
smurt, og byttet på nåler, og maskinen syr som en klokke.»
Håndskrevne brev, lagt i konvolutt, med frimerke
og stempel som viste sted og rett dato.
Tålmodighetsprøve
Noen av brevene har ett 70-øres frimerke, ett av dem har to 65-øres. Hun fortalte at hun
betalte 7-8 kroner for å sende pakkene.
Postgangen tok sin tid. Og ikke alle brev ble besvart på dagen. Det er klart det tæret på tålmodigheten
når det gikk dager, og uker, mellom spørsmål og svar. Det var mye hun lurte på. Hvordan har du det?
Har du det varmt? Fins det stekepanne? Har du fått pakken? Det er mange spørsmål i brevene.
Hun var selv spent når postmannen kom forbi. Dumper han et brev i kassa i dag? På denne tida
hadde vi ingen telefon hjemme. Det kunne ta tid å skaffe seg telefon, og det kunne bli dyrt også,
mente nok mange.
Ved ett tilfelle ringte jeg til en nabo i bygda, med en beskjed hjem. Naboen meldte fra.
Og jeg fikk en mild korreks av mor. «Naboen ga beskjed om telefonen fra deg, takk skal du ha,
og husk at det er billigere å skrive et brev med et 70 øres frimerke (hun satte strek under beløpet),
det er dyrt med den telefonen.»
Ut i jobb
Regninger skulle betales. TV-lisensen er på 210 kroner, og en strømregning på 170 kroner ventet.
Da det ene tiåret gikk over i det andre, var det en del husmødre som prøvde seg i arbeidslivet,
også her i bygda. Mor hadde jobbet på Norosol, en bedrift der de lagde, og pakket sprayboks-
produkter i Mølleparken på Rotnes. Men det var rift om jobbene og i perioder hadde de ikke
arbeid til alle interesserte. Så hun fortalte, i en optimistisk tone høsten 1969, at hun hadde
gjort som en del andre, skaffet seg arbeid inne i byen. Hun hadde tatt kveldsjobb på
Bergene sjokoladefabrikk.
En kveld hadde hun pakket over 400 esker med marsipangriser i esker, med julepapir og
fargeglade bånd. Kvinnene fikk betalt 43 øre for hver eske. Hun pakket 175 esker på en kveld,
så det ble det en god slump penger av. Andre arbeidsoppgaver var timebetalt, med 6 kr og 70 øre.
Hun skrev: «Jeg liker meg veldig godt, det er godt med litt penger mellom hendene».
Og hun fortalte humoristisk at det var kjentfolk på kveldsbussen hjem. De satt visst og sov,
begge to, mente hun.
En venn av mor hadde småbarn, men ville også gjerne jobbe. Gjett om hun var glad da hun
fikk plass på Rønningen barnehage!
Hun strevde med glatta denne vinteren. Så hun gjorde som hun pleide, trakk askeskuffen
ut fra nederst i vedovnen, og gikk ut og strødde, så langt det rakk.
Men vinteren hadde også gleder å by på. Skitur opp til Sinober, og ski-VM i Tsjekkoslovakia,
med Odd Martinsen.
Og hun unnet seg litt egenpleie: «I går var jeg hos frisørdamen og tok permanent. Kr 42.”
Endelig vår
Det var mars i 1970 og hun skrev: «her er så mildt nå, for første gang, i dag 5. mars,
kunde jeg gå ut og henge opp tøy ute, det var herlig og henge tøy til lufting. Vindmøllen
i haven svinger så lystig, men sneen er der, like høy, over 1 meter, så jeg måtte spa opp
til klesstativet “.
Kåre Bollum var bygdas glassmester i mange år.
(Bildet hentet fra Varingens arkiv)
Det lyser glede av brevet, datert 21.3 der hun fortalte om de nye vinduene: «Vi har fått hjem
nye vindusrammer i stuen, og vi har snakket med Bollum (glassmester Kåre Bollum), han
skal komme og sette i nytt dobbeltglass, som ikke fryser til topps, ikke mer av denslags, nei!»
Hun tegnet stuevinduet, før og nå, for virkelig å vise fram hvilket framskritt det var.
Vinduene var en del av en modernisering av huset. Og i et senere brev fortalte hun opprømt
om lånet som var innvilget i bygdas egen bank, Nittedal Sparebank. De hadde fått et brev:
“ .. det stod i brevet at vi skulde betale 375 kr hver tredje måned, det går an”
Hun ville bidra med lommepenger til meg som gikk på skole i Sverige: «Jeg har en svensk
5 kr (seddel) som jeg legger i brevet, håper at du får den ubemerket, det er ulovlig men
jeg tar chancen.»
Senere i mars skrev hun at «far har bestilt frø fra Sverige som jeg må opp til posthuset og hente i dag, så nå skal det plantes og sås».
Østen Warnerbring sang om solen
16. april var det endelig vår, og Østen Warnerbring sang om solen, i radioen.
«Hele søndagen hadde vi skjønt vær og strålende sol, vi lå ute på verandaen og solte
oss hele dagen.»
I et nytt vår-brev den 25. april forteller hun at hun er spent på om alle tulipanløkene,
sikkert 100, som hun hadde plantet i høst, hadde tålt kulda: «Håper det, her har vi
nydelig vær nu, jeg går i hagen og titter efter de små spirer, som er kommet, skjønt.
Nå er våren her, deilig.»
De hadde snakket om å besøke meg, datteren, men far fryktet for at bilen ikke holdt til
en svensk langtur. Han hadde sørget for ny port som var bred nok som innkjørsel, og
med tida også en hjemmesnekra garasje. Bruktbilen skulle vært skiftet ut med en ny vogn,
skrev mor.
Og det skjedde, senere dette året.
Barnetoget på 17. mai starta fra «postorget», som plassen ved Nittedal stasjon
het på folkemunne. Her er det nok rett før avmarsj, tidlig i 1960-åra, med stolte
jenter som bærer duskene til Rotnes skole sin fane.
(Bildet er hentet fra boka Bygdepreik)
Posten flytter
Poståpneriet lå i den ene delen av det beskjedne bygget, der det også var plass til annen
virksomhet i åras løp. Den åpne plassen rundt kalte vi for «Posttorget». Det var stedet for
oppstilling og avmarsj, for barnetoget og skolemusikken 17.mai.
Sant skal sies. Mor var sjeleglad da posten fant nye lokaler, går det fram av et brev,
datert «1ste oktober 1970». Dagen hadde begynt bra. Hun hadde hørt den amerikanske stjerne-duoen
Jeanette Mac Donald og Nelson Eddy, i Ni-timen i radio: «Du vet, de er mine favoritter, ingen synger
så skjønt som dem».
Birgit Benno ble overrakt blomster av avdelingssjef
Wollert Christiansen fordi hun var den første kunden
i de nye lokalene. (Bildet hentet fra Varingen)
I det samme brevet var det en god nyhet: «Det er første oktober i dag, og posthuset
er nu flyttet ned til «Henrys Super». Det er deilig, så slipper vi å gå så langt som til stasjonen».
Og i “Varingen” kan folk i bygda lese om at det nå er poståpneri i underetasjen i
bygget der supermarkedet til Henry Torp holdt til. (i dag Rotnes helse- og servicesenter).
Både Tørmoen og landpostbud Roar Ramstad var glade og fornøyde. De hadde 40 kvm.
Nå har de fått 130 kvm gulvplass!
Birgit Benno, som var den første kunden, fikk en stor blomsterbukett, i anledning
begivenheten, fortalte lokalavisa.
Posten kom med jernbanen
Få dager etter at jernbanestrekningen Grefsen-Røykenvik åpnet i desember 1900,
ble det også åpnet et poståpneri ved stasjonen. Det hadde de første åra navnet
Nittedalen Poståpneri.
Etter vel 20 år ble navnet endret til Nittedal poståpneri, og hadde status som
poståpneri og underpostkontor fram til det ble postkontor fra 1. januar 1974.
