Med bilder fra Hagen skole, Burås og Hakadal for øvrig fortalte han levende om at han fra første klasse måtte gå alene helt fra hjemstedet Jenserud i Nordmarka til Hagen skole. Det var en lang og tung vei for en liten gutt, i mørke skogen «som var full av troll», og over jernbanen før han kunne følge Hadelandsveien fram til skolen. – Men vi gikk jo bare på skolen annenhver dag og det var ingen biler på veien, kunne han fortelle.
Etter to år flyttet familien ned til Burås da faren fikk jobb som smed på Verket.
Den nå 86 år gamle kåsøren måtte røpe at han hadde gjort noen rampestreker i barndommen, og fått en straff som var vanlig den gangen: Å sitte igjen på skolen.
Men det var også hyggeligere minner – som da klassen var på tur til Bjørnsons hjem Aulestad ved Lillehammer.Han spilte trekkspill i bussen på veien oppover. Rektor Prestkværn ble så begeistret at han betalte ham tilbake pengene for bussbilletten. – Dermed fikk jeg råd til å kjøpe is, og spandere på flere av klassekameratene. Det var populært!
Han fortalte om mye av det spennende som foregikk på Hakadal Verk som var en stor arbeidsplass den gangen. På Hakadal stasjon var det også mange folk, en baneformann som inspiserte banen på dresin og mange banearbeidere som vedlikeholdt og ryddet langs jernbanelinja.
– Burås var et eventyrlig sted, sa Elgstøen og fortalte om fargerike naboer, blant andre Marta Bakken som gjerne ville ha kaffebesøk fra damene på Hakadalsfeltet, og inviterte på en måte det gikk historier om: – «Kom innom, je har noen gamle vafler je skulle ha eti opp!»
